larmel

Lars Kirkholt Melhus

Kruttårnet

Romananalyse jeg skrev i slutten av VK2. Omhandler "Kruttårnet" av Jens Bjørneboe, en bok jeg kan anbefale for alle som fascineres av tortur, henrettelser og denslags.

Innlemmet midt i Jens Bjørneboes tredelte hovedverk ”Bestialitetens historie”, finner vi boka med tittelen ”Kruttårnet”. De vel 200 sidene ble første gang utgitt i 1969, et bidrag til etterkrigstidens litterære modernisme og grunnlag for heftig debatt. Handlingen finner sted i Frankrike, nærmere bestemt på galehuset ”La Poudrière”. Hovedrolleinnehaver er en jeg-person, av yrke kombinert protokollfører og alt-mulig-mann på anstalten. Via jeg-personen følger vi livets gang på La Poudrière i omgang med krigsforbrytere og barnemishandlere, samtidig med en rekke tankesprang og historiske foredrag. Gjennom dyptgående og grundige skildringer, får leseren et innblikk i temaer som kirkens kjetterbål, avrettingsmetoder gjennom tidene, og generelt om forskjellige anvendbare torturmetoder.

I sitt verk Bestialitetens historie tar Bjørneboe opp problematikken med ondskapen i verden, og ”det ondes problem” – om det finnes en allmektig Gud, hvorfor all denne ondskapen? Forfølgelse, tortur og henrettelser helt fra middelalderens heksejakt til Lenins diktatur, er hovedtemaer i Kruttårnet. I min analyse vil jeg legge vekt på Bjørneboes framstilling av dette.

Som tittelen antyder, kan man si boka inneholder krutt. Ordet ”Kruttårnet” kan gi assosiasjoner til krig, muligens litt eldre krig i og med at tårn og høye festningsinnstallasjoner generelt kan virke gammeldags nå for tiden. Tittelen gir i hvert fall et lite hint om konflikt og uroligheter, som viser seg å være treffende i høy grad. Koblingen til tittelen viser seg derimot ikke å være et direkte bilde på krig eller krutt, men rett og slett en referanse til ”La Poudrière” som bygning. Det kommer fram i boka at galehuset er bygget oppå et gammelt kruttårn.

Når det gjelder oppbyggingen av romanen, skiller den seg på mange måter ut fra andre bøker. Vekselvis legges fokuset på jeg-personen og hans tilværelse i nåtidens Frankrike, av og til får man historier om jeg-personens fortid, og tre store deler vies til lange foredrag, hvor leseren blir tatt med tilbake i tid. Store deler av boka blir derfor gjenfortellinger av ting som har hendt i fortiden.

Synsvinkelen ligger gjennomgående hos jeg-personen og hva han tenker og opplever, men dette endrer seg under foredragene. Da er det nemlig foredragsholderen leseren opplever handlingen gjennom. Denne vekslende synsvinkelen er med på å gi enda mer levende skildringer, da man på en måte får høre historiene rett fra kilden.

Selv om boka omhandler historiske begivenheter gjennom mange forskjellige århundrer av verdenshistorien, er selve rammefortellingen, som omhandler tilværelsen på galehuset, kronologisk. Handlingen utspiller seg over et relativt kort tidsrom, mens vi hele tiden får innblikk i fortiden gjennom skildringer og referater. Noe av det mest interessante med Kruttårnet, og Bestialitetens historie forøvrig, er at historiene er gjengitt fra reelle nedtegnelser og protokoller. Bjørneboe gir dermed et uvant og rått innblikk i det verste fra menneskehetens blodige samvittighet, utilslørt presentert gjennom detaljerte avhandlinger.

Konflikten i boka, det som driver handlingen framover, er hovedpersonens stadige trang til å finne en forklaring på ondskapen. Gjennom å filosofere over tilværelsen og nedtegne og protokollføre historien, dannes et bilde av en ekstremt kontrastfylt og, som han selv sier, sinnsyk og meningsløs verden: ”På en forbløffende tynn skorpe omkring dette kosmos av flytende mineraler, er det oppstått liv (...) Begge deler – ilden under oss og det livløse kosmos over oss – er like totalt meningsløse (...). Og i denne sinnsyke verden mellom dødskulde og frådende ildhav, bor det en – logisk nok – sinnsyk menneskehet.” Ikke en særlig optimistisk betraktning. Likevel pekes det innimellom på gode ting, som kjærligheten og den vakre naturen. Pinnsvinet som leter etter vann sent på kvelden, blir et slags bilde på fornuft i galskapen. For det er galskap og kaos som preger Kruttårnet, veldig få bøker skildrer så mange drap som her. Likevel formes spenningstoppene på en ganske annen måte enn i for eksempel en kriminalroman. Høydepunktene vil jeg si er de tre foredragene i boka; ”Heksenes revolusjon”, foredraget til Lacroix, og ”Kjetterbålenes kultur”. På La Poudrière er det tradisjon for å holde foredrag, og utvalget av mer eller mindre sinnsyke tilhørere, gir en passende ramme for temaene i alle de tre foredragene.

Først ut er hovedpersonen, med betraktninger om heksenes verdensherredømme, satans maktovertagelse og den store angst. Her får vi en bred beskrivelse av grusomheter fra blant annet kirkens barndom, andre verdenskrigs holocaust og Lenins diktatur. Den store angsten, et uttrykk som behandles grundig i avhandlingen, representerer menneskets konstante frykt for demoner, og satan selv. Resultatet har gjennom tidene vist seg å bli død og fordervelse, ritualmord og henrettelser for offentlig underholdning.

Det neste foredraget holdes av amerikaneren Lacroix, tidligere offentlig torturist og eksekutør, nå pasient på La Poudrière. Her får leseren et nytt og uvant perspektiv på ondskapen, presentert fra bøddelens synsvinkel. Det viser seg at det å henrette folk er av de vanskeligste oppgavene som finnes. Med sverd, som gjennom tidene har vært en populær avrettingsmetode, hendte det at man måtte bruke både 10 og 20 hogg for å fullføre oppgaven. Man kan spørre seg om hvem som egentlig lider mest; bøddelen eller den dødsdømte. Her kan man også plukke opp verdifulle tips til hvordan en vellykket henrettelse skal gjennomføres. Om det så er med hengning, skyting, elektrisitet eller andre ting, viser dette seg å være både kunst og vitenskap på høyt nivå.

Til slutt kommer bestyreren av anstalten, professor Lefévre, med sitt bidrag.”Kjetterbålets kultur” tegner et lite sjarmerende bilde av vår kjære kirke, som framstår som det største slakterhuset noensinne. Selv Martin Luther må gjennomgå, i en skarpt kritisk skildring av hvordan kristendommen gjennom tidene har vasset i blod. Vi får høre historier om avrettinger av hele landsbyer, brenning av barn, tortur og hekseangiveri, alt i religionens navn.

Et interessant virkemiddel med måten Bjørneboe legger fram historiene på, er vekslende bruk av forkynnere. Alle har de hver sine særegenheter, som igjen er med på å gjøre skildringene troverdige og ekte. Hovedpersonen selv blir vi etter hvert ganske godt kjent med. Han har opplevd mye elendighet, og begynner å dra på årene nå i tiden på La Poudrière. Han beskrives som en sindig og reflektert type, mye likt kameraten og kollegaen, professor Lefevèvre. Sammen befinner de seg i en surrealistisk tilværelse, med gale mennesker overalt. Likevel er det god tid til lange samtaler over en flaske rødvin på kveldene, hvor alt fra administrative spørsmål angående anstalten, til bestialsk historie diskuteres. Av pasientene på La Poudrière er de mest profilerte den hylende russiske ambassadrisen, og den amerikanske krigsveteranen Lacroix. Sistnevnte er innlagt for å ha myrdet sin svarte hushjelp, noe som plager ham veldig. Forøvrig har han en historie som torturist under forskjellige kriger, med bred erfaring og ekspertise på tortur og henrettelser som fag. I tillegg finner vi pleiersken Christine, som innleder et intimt forhold til hovedpersonen. Hun framstår som godheten selv, kjærlig og snill, selv om aldersforskjellen mellom de to er relativt stor i Christines favør.

Mellom de alvorlige foredragene om verdens bestialitet, går livet sin vante gang på La Poudrière. Stemningen er for det meste avslappet og rolig, dog med enkelte problemer angående en pasient i ny og ne. Poenget med Kruttårnet er nemlig ikke å beskrive noen persons historie, men å presentere hele menneskehetens bestialske fortid. Derfor opptrer alle personene ganske statisk, og rammefortellingen i seg selv er nokså enkel og uinteressant.

Når det gjelder språket, er det nokså spesielt for anledningen. Bjørneboe skriver om grusomheter på en utpreget nøktern måte, ofte med lange oppramsende setninger: ”(...) en eneste biskop i Genéve brente på tre måneder hele 400 hekser, men ble overgått av en kollega i Bamberg, som klarte 600, - skjønt begge ble slått av Den Guds Mann, biskopen i Würzburg, som fikk 900 levende på bålet.”. I tillegg gjennomsyres hele romanen av en god porsjon sarkasme og ironi, som i denne beskrivelsen: ”I Det Herrens År 1801 brøt en trettenårig gutt inn i et hus og stjal der en sølvskje, men han ble heldigvis avsløret og straffet. Straffen ble fullbyrdet samme år ved hengning.” Den noe flåsete stilen er med på å nærmest latterliggjøre, i hvert fall understreke, denne meningsløse nedslaktingen.

I Kruttårnet har rettstjeneren fra de andre bøkene i Bestialitetens historie, funnet seg til rette på et galehus. Gjennom jeg-personen, Lacroix og Lefévres avhandlinger , presenterer Bjørneboe menneskehetens dokumenterte massemord, drap, tortur og forfølgelse gjennom tidene. Det legges størst fokus på kirkens ugjerninger, men vi får også et bredt innblikk i grusomheter i andre sammenhenger. Gjennom kreativ bruk av språklige og litterære virkemidler, klarer Bjørneboe på en særegen måte å presentere menneskehetens bestialske historie. Ved å legge rammen for historien til et galehus, berikes skildringene med økt troverdighet og innlevelse. Man kan også se på omgivelsene, La Poudrière med sin fargerike ansamling klientell, som en illustrasjon på hvordan mennesker kan ende opp etter å selv ha erfart alskens grusomheter.

Ondskapen er en problemstilling som preger hele Bjørneboes forfatterskap. I tillegg til nevnte trilogi og hovedverk, kan det nevnes bøker som ”Haiene” og ”Jonas”, sistnevnte en knallhard kritikk av det forferdelige skolesystemet. I et litteraturhistorisk perspektiv, havner Kruttårnet i etterkrigstidens modernisme, preget av trang til å forstå nazistenes jødehat, atombombesprengninger og andre grusomheter som fikk en hel verden til å skjelve. Med sin framstilling, ønsker Bjørneboe å presentere den sanne og brutale verdenshistorien. Det er gjennomgående en svært pessimistisk tone i betraktningene, men av og til øynes også håp. Blant all bestialiteten på vår tynne skorpe, mellom flammeinferno og isende kulde, finnes det fremdeles snev av fornuft. Det fredelige pinnsvinet er stadig på leting etter vann i de sene nattetimer.

Kommentarer